گه‌رمیان

2011-12-31T07:34:00.000-08:00

ئێره‌ له‌ خۆیه‌وه‌ ده‌ڵێی دنیا به‌ره‌و کۆتایی ده‌چێت
یان وێران بووه‌ و که‌س پێی نه‌زانیوه‌
سارد سارده‌
ته‌نانه‌ت ئاسمانیش سه‌رمایه‌تی
ئه‌وه‌نده‌ تاریکه‌ ده‌ڵێی مانگ و ئه‌ستێره‌کانیش له‌ سه‌رمادا خۆیان شاردۆته‌وه‌
ئێره‌ ئه‌وه‌نده‌ بێده‌نگه‌ گوێم له‌ ترپه‌ی دڵی خۆمه‌ ...

2011-12-29T06:38:00.000-08:00

نە ئەو سێ لیتەر ئاو خواردنەوەی هەموو ڕۆژێکم و،

نە ئەو هەموو ڕۆژێک یەک کاتژمێر ڕاکردن و ڕێکرنەی هەموو ڕۆژێکم و،

نە تەرک کردنی قاوە و ڕۆژی چوار کووپ چای سەوز خواردنەوەم و،

نە تەرک کردنی زەردووێنەی هێلکە و ڕۆژی دوو سپێنەی هێلکە خواردنەم و،

نە تەرک کردنی گۆشتی سور و حەفتەی سێ جار ماسی خواردنم و،

نە ئەو هەموو هەنار و پرتەقاڵ خواردنە و تەرک کردنی هەرچی ناوی کەیک و شیرینیە و،

نە ئەو هەموو دەم و چاو شۆردن و ماسکی هەنگوین وماست و دەم و چاو چەورکردنەم و،

نە ئەو هەموو ڕۆژێک دوو کاتژمێر خەوتنەی هەموو عەسرانێکم و،

نە ئەو هەموو ڕۆژێک گوێ لە گۆرانی و مۆسیعای خۆش گردنەم...

هیچکام لە ئەمانە نەیان توانیووە بەرگری لە ئەو ساڵانە بکەن کە دڵ تەنگ ژیاوم!

2011-12-25T12:15:00.000-08:00

Familiens betydning og velferdsstatens roller for kvinners posisjon i dagens samfunn( siste del)

Er velferdsstaten i Norge defamiliserende?

Velferdssystemene er forskjellige i de landene som det eksisterer en velferdsstat. De satser ikke på samme institusjon eller gruppe i alle land, derfor er en velferdsmodell ikke mulig. Etter Gøsta Esping-Andersens klassifisering av de forskjellige velferdsstatene som eksisterer i Europeiske land, går Norge under den sosialdemokratiske kategorien. I Norge er det bra med tilbud til de eldre, men ikke til de små. Mangel på barnehage plasser til barn under tre år er fortsatt stor. Den velferdstypen som eksisterer i Norge nå, har tatt mye av familiens roller. Ifølge Gøsta finnes det to velferdstyper, en familiserende - og en defamiliserende velferdsstat. Den familiserende gir lite ytelser og er streng på alle nivåer. Den typen velferdsstat gjør enkelt individet avhengig av andre familie medlemmer, barn av voksne og eldre av yngre. Men den defamiliserende typen er motsatt, individene i familien er helt uavhengig av hverandre, statens ulike institusjoner tar seg av alle grupper som befinner i samfunnet. (Frønes og Kjølsrød 2006)

Den norske velferdsstaten virker veldig defamiliserende etter den definisjonen som Gøsta gir de to forskjellige velferdstypene, hvis vi bare ser på den ene siden av velferdsstaten. Men velferdsstaten i Norge gir andre familiserende ytelser også, for eksempel pappapermisjon med lønn, sånn at fedre får tid sammen med sine barn i de første ukene etter fødselen og mammapermisjon med lønn for alle mødre som bor i Norge og har hatt jobb før fødselen.
I dag er ingen avhengig av noen som familiemedlemmer og slektninger, uten det følelsesmessige. Den norske velferdsstaten virker både familieserende og defamiliserende, fordi den gir pappapermisjon sånn at fedre får tid med barna sine og på den andre siden har mange andre institusjoner som barnehage og gamlehjem tar seg av andre familiemedlemmene(barn og eldre). Men for meg virker den norske velferdsstaten individualiserende, alle kan leve som de vil. Folk har frihet til å velge det de har behov for og ønsker og ingen er avhengige av noen andre, som sagt uten den følelsesmessige støtten.
Oppsummering
I denne oppgaven har jeg forsøket å se på hva en familie er og hvordan har familiestrukturen blitt forandret fra storfamilien til kjernefamilien gjennom historien. Forandringene har hovedbakgrunn fra den industrielle revolusjonen som skjedde i Storbritannia. Kvinners stilling etter 1900-tallet har blitt forandret i vesten. Utdanningssystemet og velferdsstaten i Norge har forandret kvinners stilling i samfunnet. Kvinner kunne jobbe og tjente penger og i de siste årene har utdannete kvinner øket kraftig.
Offentlige institusjoner har tatt flere av familiens funksjoner i dag, og mange synes at familien har utspilt sin rolle. Men familien har mange funksjoner og i det siste har familien fått vanskeligere oppgaver fra de offentlige institusjonene (barnehage, skole) som familiemedlemmene holder seg til daglig og hensynet til barn og unge.
Barnehagen, skolen, og gamlehjemmet har tatt mange av familiens rolle og det er disse institusjonene som spiller familiens rolle i dag, når det gjelder omsorg for det eldre, sosialisering og opplæring av de små. Men vi må ikke glemme at velferdsstatens eksistens er helt umulig uten familiens eksistens. Fordi enkelt individer som jobber i forskjellige institusjoner har blitt født og oppvokst i en familie, vi kan si det enkelt at familien er grunnlaget for velferdsstaten selv om mange synes at velferdsstaten er defamiliserende.
Kilder:
Det norske samfunnet [bok] forf. Ivar Frønes og Lise Kjølsrød (red). Gyldendal akademisk 5.utgave 2006
En løpsk verden [bok] forf. Anthony Giddens. Hans Reitzels Forlag A/S København 2000
Familie definisjon [internett] forf. Statistikk sentralbyrå 01.Mai 2008 http://www.ssb.no/vis/emner/02/01/fobhushold/om.html
Gjennomsnittsalder ved giftemål [internett] forf. statistikk sentralbyrå 6.Mai 2008
http://www.ssb.no/aarbok/2007/tab/tab-095.html
Klassiske og moderne samfunnsteorier [bok] forf. Heine Andersen og Lars Bo Kaspersen (red) Hans Reitzels Forlag 4.utgave 2007
Samboertall [internett] forf. statistikk sentralbyrå 11.Mai 2008 http://www.ssb.no/emner/02/01/20/samboer/
Samfunnsvitenskapelige tenkemåter [bok] forf. Harald Grimen 3. Utgave universitetsforlag 2004
Skilsmisser og separasjon [internett] forf. statistikk sentralbyrå 11.Mai 2008
http://www.ssb.no/emner/02/02/30/ekteskap/tab-2008-02-25-02.html
Sosiologi [bok] forf. Anthony Giddens. En kort men, kritisk introduksjon. Dansk utgave: Hans Reitzels Forlag A/S København 1995
Antallet single i Tromsø [Avis] Tromsø avisa nr.103 mandag 5.Mai 2008

2011-12-19T12:59:00.000-08:00

خوایە گیان،

هەر بیرم دەکردەوە کە داوای چیت لێ بکەم بۆ ساڵی تازە،

هیچم ناوێ لێت ئەگەر،

ئەوانەی کە خۆشم ئەوێن لێم نەسێنیت!

2011-12-16T02:48:00.000-08:00

Familiens betydning og velferdsstatens roller for kvinners posisjon i dagens samfunn(del 3)Institusjonenes - og familiens funksjoner
Velferdsstatens mange institusjoner som barnehage, fritidsordninger, skole og sykehjem har påvirket familiens betydning. Barn fra ett års alderen kan gå i barnehage, og etter skoletid kan barn gå til fritidsordninger hvis foreldrene ønsker og har råd til det. Familien har mistet sine funksjoner hevder mange samfunnsvitere, og grunnen er velferdsstatens mange institusjoner som eksisterer i dag. Før hadde familie/foreldre ansvaret både for læring, sosialisering og oppdragelse, men i dag har barnehagen og skolen tatt det meste av ansvaret for barn og omsorgen for eldre. Men er familien blitt funksjonsløst i dag?
Familien har fem sosiale funksjoner ifølge samfunnsvitere, den første funksjonen familien har er reproduktiv, det vil si at barn blir født i familien. Familien har fortsatt holdt den betydningen i samfunnet, men det er mulig å få barn utenfor familien og på andre måter også,(nevner det i de kommende sidene). Den andre er den produktive funksjonen, familien har vært den arbeidsplass (lage ting hjemme) der det ble skaffet inntekter som familie medlemmer levde av, men det er ikke sånn at folk tjener på det de produserer hjemme nå (unntatt bondegårder). Arbeidsplass og hjem er atskilt og inntektene kommer fra forskjellige institusjoner som for eksempel arbeidsgiver og barnetrygd. Den tredje funksjonen er sosialisering av barn, i familien blir barn sosialisert. Barn lærer de grunnleggende regler om hva som er rett og galt av foreldrene sine og eldre søsken. Den fjerde funksjonen er den politiske funksjonen, i noen samfunn er politikk- og familierelasjoner veldig sammensmeltet, men det er ikke slik i det fleste Europeiske land i dag, fordi familie og politikk er to atskilte institusjoner selv om det er politikerne som bestemmer en del familie saker. Den siste funksjonen er den nære relasjonen for intimitet og kjærlighet mellom familiemedlemmene. Familien er en viktig arena for å få støtte og tilhørighet fra. (Harald Grimen 2007) Den beskrivelsen av familiens funksjoner gir oss en oversikt over hvor mye familien betyr for hele samfunnet som helhet, og familien må fortsatt ha store oppgaver som en sosial institusjon i samfunnet.
Emilie Durkheim ser på samfunnets institusjoner som organer i en levende organisme, for eksempel hjertets funksjon i kroppen. Han mente altså at hjertet må fungere som den skal slik at hele kroppen skal fungere, og har ment at familiens funksjon som en institusjon må være sosialisering av barn. (Heine Andersen og Lars Bo Kaspersen 2007). Selv om det er mange institusjoner som tar seg av barn og unge til daglig, betyr familien fortsatt mye for alle familiemedlemmer særlig for barn og unge.
Familiestrukturen i Norge og familiens betydning
I de siste årene har den norske familien blitt forandret mye. Vi trenger ikke å gå langer tilbake i tid enn 50-tallet, der barn hørte til ekteskapet, og det fleste par var gifte. Man hørte veldig sjelden ordet ‹homofile›eller ‹lesbiske› men i dag har både homofile og lesbiske sine rettigheter i det norske samfunnet og homofile krever lik ekteskapsrett som heterofile fra staten. Den seksualitets moral som eksisterte for 50 år siden og reglene som folk måtte følge når det gjaldt par dannelse har blitt sjelden i dag. Samboerskapet har erstattet ekteskapet i det norske samfunnet i dag når det gjelder den yngre befolkningen, mange blir samboere og får barn før de gifter seg. Seksualitet har blitt et individuelt valg, folk kan når som helst ha sex med hvem som helst(ikke mindre årige og funksjonshemmede) når det er gjensidighet mellom partene. Nesten alle kan få barn i dag, til og med homofile og lesbiske. Lesbiske kan få prøverørsbarn(vanlig i Danmark) og homofile kan få barn med andre kvinner (leie en dame for å få barn med, vanlig i USA). Alle disse forandringene på familiestrukturen og velferdsstatens mange institusjoner har gjort at familiens betydning har blitt skjult for mange. Familiens betydning er ikke like klar i samfunnet som den har vært før, på grunn av den familiemangfoldigheten og velferdsstatens mange institusjoner som eksisterer nå. Men familien har fortsatt viktige funksjoner og sikkert krevende oppgaver også.
Den sosiale og kulturelle arven barn får fra foreldrene sine er viktig for barns identitet og familien som sosialiserings arena er viktig for barns utforming. I dag tar barnehagen og skolen de rollene som familien har tatt for barn og unge før, som sosialisering, oppdragelse og læring. Meste parten av dagen holder barn og unge seg i offentlige institusjoner som barnehage, skole og fritidsordninger. Men det forventes mye av foreldre fra disse institusjonene, når det gjelder å være oppmerksom på hvordan barna har det. Ungdomstiden er forlanget i dag, mange barn bor sammen med familien når det er over 18 år. I 1991 bodde halvparten av mennene og mindre enn hver femte av kvinnene mellom 20 og 24 år sammen med foreldrene sine (Ivar Frønes og Lise Kjølsrød 2006:264)
Familiemønstret i Norge er både bestandig og foranderlig, fordi på den ene siden forsørgelse og omsorg hører fortsatt hjemme i familien og på den andre siden deles familiens hovedoppgaver mellom kjønnene. Kvinner er aktive når det gjelder arbeidsliv og karriere og mennene tar en del av ansvaret for barn og hjem.
Tidsklemme og dårlig økonomi er vanlige ord og uttrykk som vi hører ofte av foreldre som har barn og unge, det er store forskjeller hvilke familietyper vi snakker om. Vi kan oppsummer det slik:
’’Toforsørgerfamilien har dårlig tid, eneforsørgerfamilien har dårlig råd, og eneforeldrefamilier begge deler’’ (Frønes og Kjølsrød 2006:264).
Vi hører ofte om at familierelasjoner taper betydning, familiestøtte og samhold med familie medlemmer minsker på grunn av den refleksive moderniteten i dag. Men forskning viser at emosjonell hjelp og støtte mellom generasjonene er store, og kontakten mellom nære slektninger har holdt seg stabil gjennom de siste 20-25 årene. Selv om velferdsstaten har tatt mange av familiens funksjoner, har familien ikke utspit sine roller som institusjon. Velferdsstaten tar det meste av ansvaret både for de små og for de eldre i dag, men familien er en viktig og nødvendig institusjon for både barn og voksne. Forskjellene mellom familietypene er store når vi ser på oppvekstkår, familie med en forsørger og to forsørgere, forskjellene mellom klasser og forskjellen mellom by og land. På grunn av den økte etniske mangfoldigheten i Norge og de nye samlivsformene som eksisterer nå, er et norsk familiebilde veldig sammensatt i dag enn den har vært tidligere.
Familieendringene har blitt enorme i de siste tiårene, i 1950- og 60-årene var det lett for familieforskere å tenke at kjernefamilien som besto av mor, far og deres barn vil bli den dominerende familie typen. Men det har ikke tatt så lang tid at familie- og samlivsformen har blitt så mangfoldig at det er ikke lett å definere familien. I de siste 20-30 årene har det skjedd store forandringer i norske barns, mødres og fedres familier. Antallet barn som bor sammen med gifte foreldre har gått ned, og antallet som bor sammen med foreldre som er samboer har økt. Antallet barn som bor sammen med mor alene har økt, og andelen som bor sammen med far alene er stabil. Ifølge statistikken fra (SSB) så barnefamiliene i Norge slik ut i 2002:
’’i 2002 besto flertallet av norske barnefamilier fortsatt av familier der mor og far levde sammen med felles barn: 62 % av barn under 18 år bodde sammen med gifte foreldre, mens 14 % av barna hadde samboende foreldre. 17 % av barna bodde sammen med mor alene, 3 % med far alene, og 5 % bodde med steforeldre (SSB, barnestatistikk 2002). Ytterst få barn bor sammen med to voksne som lever i homofilt forhold’’(Frønes og Kjølsrød 2006:265).
Flertallet (62 %) av norske barn under 18 år bodde i 2002 sammen med foreldre som var gift, og det var kun 14 % som bodde sammen med foreldre som hadde samboende foreldre. Det betyr at flertallet av norske barn har bodd sammen med gifte foreldre i 2002 og familien er stedet som mange lever og oppholder seg i.
Antallet ekteskap er fortsatt stor blant den norske befolkningen i dag enn samboerskap. Ifølge (SSB) har ikke antallet samboere øket i de siste årene, og samboerskap er mest utbredt blant den yngre befolkningen. Disse opplysningene fra (SSB) kan tyde på at folk blir samboere først i tidlig ung alder, så gifter de seg etter at de har bodd sammen i en periode.
Andelen samboere blant personer som lever i samliv har ikke økt de siste årene. Samboerskap er mest utbredt blant personer i 20- og 30-årene. Unge kvinner i 20-årene er i større grad samboere enn menn på samme alder.
’’ Forholdet mellom samboerskap og ekteskap er om lag en av fire. Samboerandelen i perioden 2005-2007 er på samme nivå som i 2002-2004, om lag 25 prosent. I 1993-1995 var om lag en av fem samboere’’ (SSB samboer)
I januar 2008 bodde nærmere 40 % av befolkningen i Norge alene, men i 1960 var tallet bare 14 %. I Oslo bodde 55 % av innbyggerne alene ved årsskiftet, det er store forskjeller hvor i Oslo eller i landet man snakker om, fordi det er store forskjeller mellom fylkene og bydelene når det gjelder aleneboer (SSB familie). Den utdannings eksplosjon som eksisterer nå, har forandret folks levesett. Folk satser mer på utdanning og karriere nå enn på ekteskap. Vi kan si det på en annen måte at folk vil ta utdanning og skaffe seg en jobb før de gifter seg eller tenker på å gifte seg. Grunnen til at flere aleneboere befinner seg i store byer eller sentrale distrikter kan være at de store utdanningsinstitusjonene som universiteter og høyskoler finnes i de store byene, som for eksempel Oslo. Tromsø er ett godt eksempel også, 44 % av den voksne befolkningen(over 18 år) er single nå i Tromsø ifølge Tromsø avisa. Universitetet i Tromsø kan være hovedårsaken til at det finnes mange single i byen nå, og utdanningen kan være hovedårsaken til at mange over 18 år bor alene.
I dag er samboerskap populært blant befolkningen generelt i alle aldrer, men flertallet som er samboere er de yngste(20-30 år). Skilsmisses - og separasjonstallet har minket i 2007 i sammenlikning med 2001, og ekteskapsinngåelsestallet har øket gjennom samme perioden. (SSB ekteskap). Ifølge statistikkene fra (SSB) har familien store betydninger i samfunnet fortsatt og har ikke utspilt sin rolle som en institusjon. Ekteskapsinngåelsen har økt i de siste årene, skillsmissestallene har minsket i forhold til årene før og flertallet av norske barn bor sammen med gifte foreldre. Men hvorfor synes mange at familien har utspilt sine roller og har tapt betydning i dag?

2011-12-12T10:13:00.000-08:00

Familiens betydning og velferdsstatens roller for kvinners posisjon i dagens samfunn(del 2)
Kvinners posisjon i samfunnet

Kvinner har vært som ektemannens og fedrenes eiendom i den tradisjonelle familien i Europa og det eksisterte en seksuell dobbeltmoral mellom kvinner og menn. Ulikhetene mellom menn og kvinner har vært stor når det gjeldt seksualitets liv, mennene kunne ha sex med andre kvinner (blant de vel stående med stuepiken og hushjelpen sin), men kvinnene måtte være trofaste og det var viktig at jentene var jomfru sånn at de kunne bli akseptert av en ektemann. (Giddens 1999)

De store familieendringene har spilt en stor rolle på kvinnenes stilling både i samfunnet og i familien på slutten av det nittende århundret og begynnelsen av den tyvende. Kvinnenes plass, på den ene siden atskilt som hjemmeværende mamma og på den andre siden ideologien om at kvinners plass er hjemmet, har delt kvinnene i to grupper. De fra velstående klasser har hatt stuepiker, og hushjelp. De fra middelklassen fikk store konsekvenser av den ideologien, fordi kvinnene ble dobbelt arbeider, de måtte være husmor og samtidig lønnsarbeider. Fenomenet ‹lønnsarbeider› kvinner begynte i Storbritannia og Frankrike, de vanligste jobbene kvinner beskjeftiget seg med i så sent som 1911-tallet var innen for huslige eller personlig servicebransjer.(Anthony Giddens 1995)
’’ over 33 % av de lønnede kvinner var tjenesetefolk; 16 % var beskjeftiget med fremstiling av tøy, og herav arbeidet mange hjemme: omkring 20 % arbeidet i tekstilindustrien’’ (Giddens 1995:54)
Kvinnenes typiske arbeidsplass var tradisjonelle kvinnelige oppgaver, for eksempel å sy og stryke klær. I disse sektorene var det kun kvinner som jobbet sammen. Hvis vi sammenligner mennenes lønn i samme stilling som kvinnene, tjente kvinnene mye mindre enn mennene. De fleste av kvinnelige arbeidere var unge og ugifte. I Storbritannia i 1911 var 70 % av kvinnelige arbeidere enslige og kun 10 % av dem var gifte kvinner. (Giddens 1995)
Livsformen hadde noe å si for kvinners stilling i samfunnet, når det gjaldt å komme i lønnet arbeid. På grunn av mangel på offentlige institusjoner som barnehage og eldre sentre som kunne ta seg av de små og eldre, kunne ikke gifte kvinner komme let i lønnet arbeid.
Maskinene har erstattet håndarbeid, det var maskinene som gjorde det arbeidet kvinnene har gjort i de kapitalistiske land. Etter den utviklingen måtte kvinnene beskjeftiget seg med funksjonær jobber, som kontorarbeid og servicetjenester. Det at kvinner kunne jobbe som kontorist og funksjonær arbeider, betydde ikke at kvinner ble likestilt med menn. På midten av det nittende århundret var det mindre enn 1 % av kvinnelige kontorister i Storbritannia. Selv om kvinnene kunne beskjeftige seg med funksjonær jobber og som kontorister var de nederst i hierarken i sammenligning med mennene. For å være kontorist i det nittende århundret måtte man klare en del ferdigheter som å regne, skrive og lese. I den tyven århundret har de fleste kontoristene vært kvinner i vesten. (Giddens 1995)
Siden andre verdens krig har kvinners stilling forandret seg når det gjelder arbeidsliv og satsingen på karriere i vesten, og tallet blant gifte kvinner som var i lønnet arbeid har økt kraftig i vesten generelt. (Anthony Giddens 1996) Tallet blant gifte kvinner som har satset på jobb og karriere har vært i økning. Nordiske kvinner har tatt korte fødsels permisjoner og kommet i arbeid selv om de hadde små barn, men antallet norske kvinner var mindre enn resten av de andre nordiske landene. Det var knapt 10 % av norske kvinner som var yrkesaktive i 1960, men tallet var i økning årene etter. Det var stor etterspørsel etter typiske kvinne jobber som helsestell og omsorgsjobber. (Ivar Frønes og Lise Kjølsrød 2006) Kvinner satset mer på utdanning og karriere enn å være hjemmeværende mamma. De tilbudene staten tilbrakte familien i de siste tiårene har forandret kvinnenes stilling. Barnehagen har vært til stor hjelp og er en av de store hovedårsakene til at kvinner fikk mulighet til å utdanne seg og å kombinere arbeidsliv og familieliv.
Når vi sammenliger dette med jobber som har vært typiske for menn, er det fortsatt få kvinner i de typiske mannsyrkene. Forskjellen mellom typiske mann yrker og typiske kvinne yrker er fortsatt stor i dag, menn kan lettere gjøre karriere enn kvinner. Blant omsorgsjobbene er flertallet kvinner, og kvinner er ofte i jobber med lavere status. Menn tar høy status utdanningene og kan lett gjøre karriere, og ta de beste og mer lønnsomme jobbene enn kvinner.
Selv om kvinner finnes i nesten alle høye posisjoner i det norske samfunnet som stortingsrepresentanter, advokater og universitets professorer osv, har kvinner alltid vært underrepresentert i politikk og makt posisjoner. Selv om kvinnene har høy utdanning og kan ta høye posisjoner som for eksempel professorer, vil de ikke gjøre det på grunn av familie liv og andre interesser. Kvinner er fortsatt dobbelt arbeider i dag, det er kvinnene som gjør husarbeid og tar omsorg for barn og barnepleie. Kvinner kan ikke gjøre karriere som menn gjør på grunn av fødsel og barnepass, det er ofte mødrene som tar fri fra jobben, hvis ett av barna deres blir syke. Det er derfor lett for kvinner å velge familieliv og hjem istedenfor karriere.
Det Talcott Persons (1955) har sagt om kvinners arbeidsplass er hjemmet og kvinner er fra naturens side skapt for å føde barn og passe dem og at kvinner har større emosjonell nærhet til barnet, virker på en måte riktig. Når vi ser på familie situasjonen i dag er det fortsatt flest mødre som tar permisjon fra jobben hvis det oppstår en sykdom eller uhell med barna. Det er ikke snakk om enslige mødre som ikke har andre alternativer, men andre mødre som lever med en ektemann eller samboer. Både fedre og mødre har lik rett til å ta permisjon fra jobb, hvis barna deres blir syke. Men hvorfor tar mødre oftest fri fra jobben enn fedre, har Parsons hatt rett i teorien sin?
I det 1700-tallets Frankrike og Storbritannia har gjennomsnittsalderen blant gifte kvinner ligget mellom 23 og 27 år, ifølge historikere.(Anthony Giddens 1995) Kvinner har giftet seg i mye yngre alder enn nå, gjennomsnittsalderen for første gangs giftemål blant norske kvinner i 2005 har vært 30,4 år(SSB). Grunnen til at gjennomsnittalderen blant gifte kvinner har økt i dag fordi kjæresteforhold og samboerskap har erstattet ekteskapet blant den yngre generasjonen. Samboerskap var ulovlig på 1700-tallet og den mest dominerende samlivsformen var ekteskap.
Spedbarnsdødeligheten har vært stor i den tiden, folk fra velstående klasser kunne klare seg bedre enn de fra lavere klassene. I den perioden døde mange kvinner under/etter fødselen, på grunn av mangel på medisin og legemidler. Dødeligheten blant folk som bodde i by har vært større enn de som bodde på landet, og årsaken var mangel på kunnskap om hygiene og urent vann. Levetidsalderen har vært veldig lav, barn og unge var spesielt utsatt. Hvert tredje barn døde ved første leve år, og nesten halvparten av 10-åringene. De fra lavere klasser hadde ikke mer enn tre barn, selv om fødselstallet var høyest blant dem. Mangelen på medisin, dårlig inneklima og urent vann har vært hovedårsakene til dødeligheten blant folk.(Giddens 1995)
Familieendringene i det attende og nittende århundret var ikke så store enn overgangen fra storfamilien til kjernefamilien. Dødeligheten blant de yngre aldersgruppene har blitt mindre, og ekteskapsinngåelsen har minket. Grunnen til at befolkningen økte i det nittende århundret var ikke at folk giftet seg mer og fødte flere barn, grunnen var at barnedødeligheten har sunket på grunn av bedre livsstil og tilgang på legemidler. Familieendringene har påvirket kvinners stilling i familien, det ble bedre mulighet for kvinner å jobbe. En stor familie kunne folk ikke forsørge og ta seg av. Mange barn i familien var uaktuelt, barn har blitt brukt som arbeidskraft før det nittende århundret og folk hadde fordeler med å ha mange barn, men etter det nittende århundret har det blitt en økonomisk byrde å ha mange barn, fordi det er dyrt å ha barn i dagens samfunn siden de ikke lenger er en inntektskilde slik det tidligere har vart.(Giddens 1995)
Selv om alle barn i Norge har rett til å få barnetrygd fram til de blir 18 år, er det ikke lett å ha barn i dag. Å ha ett eller flere barn er både kostbart og det tar mye tid. Barnehagen og skolen tar mye av ansvaret når det gjelder sosialisering og oppdragelse, og barnetrygd har alle rett til frem til myndighetsalder. Men familien har fått vanskeligere oppgaver hvis vi ser på den økonomiske og tidmessige siden. Det finnes barn som deltar på flere fritidsaktiviteter, og det er foreldrene som må betale utgiftene og det er foreldrene som må kjøre dem overalt.
Skilsmisser har vært vanlig i det tidligere århundrets Europa, vise iakttakelser viser at de barna som har opplevd familie brud er like så høy som nå.(Giddens 1995) Men hvis vi tenker litt kritisk så kan ikke dette bety at like mange foreldre har skilt seg, fordi folk hadde mange flere barn enn det som er vanlig nå.
I de fleste vestlige land har skilsmissestallet øket kraftig i de siste ti årene, men ekteskapsinngåelsen er høyere fordi folk som skiller seg, gifter seg igjen.(Giddens 1995) Mange tror at familien går i oppløsning på grunn av de høye skillsmissestallene og de forskjellige familietypene som oppstår i dag, men andre syns at det er en utvikling familien gjennomgår. Fordi folk selv kan bestemme og velge ett bedre liv enn det de befinner seg i. Hvis folk ikke er tilfredsstilte og ikke føler seg lykkelige med den de lever med så skiller de seg og finner en annen som de synes at de kan leve og være lykkelig sammen med. Det er ikke familien eller slekten som bestemmer hvem en kan gifte seg med eller leve sammen med i det norske samfunnet i dag (unntaket utenlandske befolkningen).
Velferdsstaten i Norge har hatt store påvirkninger på kvinnenes plass i samfunnet, uten barnehagen og fritidsordningen kunne ikke kvinnene satse på utdanning og karriere som de gjør det i dag. Kvinner kan i dag lett kombinere jobb og familieliv. Før måtte kvinnene ta seg både av de små og de eldre, fordi det ikke fantes noen institusjoner som kunne ta seg av dem. Velferdsstatens forskjellige institusjoner som eksisterer i dag og utdanningssystemet i Norge har forandret kvinnenes stilling totalt i de siste årene.

2011-12-09T07:20:00.000-08:00

Familiens betydning og velferdsstatens roller for kvinners posisjon i dagens samfunn(del 1)
I denne oppgaven skal jeg drøfte familiens betydning og velferdsstatens roller for kvinners stilling i dagens samfunn. Det er uten tvil forskjellige definisjoner på hva en familie er fra en kultur til en annen, men uansett definisjon har familien store og viktige betydninger både direkte og indirekte på enkelt individet. Det er veldig let å si familien min, for eksempel når man presenterer seg for en ukjent person eller gruppe. Men hva en familie er, som sagt er det forskjellig hvor i verden man befinner seg og er i fra. Familien som institusjon har utrolig mange betydninger for individet, betydninger som omsorg for de små og eldre, sosialisering av barn, forsørgelse, oppdragelse, følelsesmessig støtte og tilhørighet. I dag har offentlige institusjoner tatt ansvaret for de fleste av funksjonene som familien har hatt før, som sosialisering, oppdragelse og omsorg for barn og eldre.

Familiestrukturen har blitt forandret mye i de siste 60 årene. Når vi ser på familien i dag og familien som har vært for eksempel for 60 år siden i Norge, har familien blitt radikalt forandret på en del områder. Det var vanlig å bo i en storfamilie som besto av mor, far, barn, barnebarn, og ikke minst oldeforeldre, tante og onkel. Men i dag trenges det ikke fire eller flere generasjoner i et hus for å bli kalt for en familie i mange kulturer, særlig i den vestlige kulturen.
Jeg vil først fokusere på familieendringene historisk sett fra 1700-tallet til i dag, generelt i Europa. Hva kan være bakgrunnen for de store forandringene i familien og hvordan har kvinners stilling forandret seg gjennom tiden i familien og samfunnet? Hva er hovedårsakene til den løpende familie forandringene og å forsøke å se om familien har spilt sin rolle i dag. Jeg skal ikke skrive om familien generelt, fordi familietypene er forskjellige fra forskjellige kulturer. Derfor blir hovedfokuset den norske familien og kvinners stilling gjennom historien.
Hva er en familie?
Ifølge minidefinisjonen av Alva Myrdal bestod en familie av minst en voksen som tok foreldreansvaret for minst ett barn. (Ivar Frønes og Lise Kjølsrød 2006:262-263)
Etter (SSB) sin definisjon av familien kan enkeltpersoner kalle seg selv som en familie, selv om hun/han bor alene, og hvis man etter en skilsmisse går tilbake til foreldrene sine, da blir man ikke en familie medlem igjen, men regnes som to familier. En konkret familie definisjon er ikke let i det norske samfunnet på grunn av alle samlivsformene som eksisterer nå. Men vi ser på en direkte definisjon av familien fra SSB for å få en bedre forståelse av hva en familie er:
’’En familie består av personer som er registrert bosatt i samme bolig og som er knyttet til hverandre som ektefeller, registrerte partnere, samboere, og/eller som foreldre og barn (uansett barnets alder). En familie kan høyst bestå av to påfølgende generasjoner og kun ett par. Dette betyr at personer som er gifte eller samboere og/eller bor sammen med egne barn, ikke kan tilhøre foreldrenes familie. Når personer som tidligere har vært gift bor sammen med sine foreldre, regnes dette som to familier. Som familie regner vi også enkeltpersoner, slik at alle personer er med i en familie, enten sammen med andre eller alene(…)’’(SSB familie)
Det er også andre definisjoner på hva en familie er og hvem som tilhører en familie ifølge norsk familierett. For eksempel om en mor gifter seg for andre gang med barn fra tidligere ekteskap, telles ikke barna hennes som familiemedlemmer i den nye familien hennes, de blir kalt for (stefamilier). En annen definisjon fra norsk familierett ser slik ut:
’’en kjernefamilie nyttes om et foreldrepar og deres felles barn’’(Ivar Frønes og Lise Kjølsrød 2006:263) Når vi sammenligner de tre definisjonene på hva en familie er fra norsk familierett, SSB og av Alva Myrdal er de helt forskjellige. Dette betyr at hvem som tilhører en familie og hva en har rett på fra familien er forskjellig fra den rettmessige definisjonen til den sosiologiske.
Familie strukturens endring
Før kapitalismens eksistens (1700 og1800 tallet) har familien i vesten vært som en produksjonsenhet. Alle familiemedlemmene til og med barn måtte være med å jobbe og produsere noe enten i hjemmet eller i jordbruket for å overleve. Fordelen til storfamilien var at det var flere som jobbet sammen og produserte mer totalt og kunne dermed ha det bedre økonomisk. Den industrielle revolusjonen har forandret måten å tjene penger og overleve på. Det ble mulig for folk å jobbe utenfor hjemmet. Industriene var åpne og folk kunne jobbe for å tjene penger. Industrieierne (kapitalistene) godtok at alle familiemedlemmene kunne arbeide sammen i industriene, derfor ble barn fortsatt brukt som arbeidskraft og utnyttet av arbeidsgivere. (Giddens 1995)
Ekteskapet har ikke vært et personlig valg og ikke bygget på et kjærlighets grunnlag tidligere. Ekteskapet har blitt brukt som et middel blant høyere klasser for å sikre seg arv og økonomisk sikkerhet, og blant lavere klasser var det rett og slett for å overleve. Det var familiene som bestemte ekteskapet, ikke de involverte. Et intimt og en følelsesmessig tilknytning til ekteskapet var neppe vanlig.
Stone L. sier dette om ekteskapet som har vært i gamle dager:
’’Ifølge den tradisjonelle filosofi kunne man først forvente lykken i den neste verden, ikke i denne, og sex var ikke en fornøyelse, men en syndig nødvendighet, der kun kunne rettferdiggjøres ut fra behovet for slektens videreførelse. Den individuelle valgfrihet skulle til enhver tid og i enhver forstand underlegges andres interesser - slektens, foreldrenes, naboenes, kirkens eller statens. Hva selve livet angikk, ble der ikke satt noen høy pris på det, og døden innfant seg lett og ofte. Livs forventninger var så lav, at det ikke var klokt at knytte seg for sterkt til ett annet menneske.’’ (Giddens 1995:118-119)
Det er ikke lett å tro på alt dette sitatet sier om ekteskapet og målet med sex og samliv, men vi kan heller ikke tro at livet har vært bedre enn det dette sitatet beskriver. Dette faktum finnes fortsatt i mange kulturer hvor foreldre bestemmer hvem deres barn gifter seg med, og ekteskapet ses på som en nødvendighet av slektens videreførelse, for eksempel i midt Østen. Tvangsekteskap eksisterer i det norske samfunnet fortsatt blant de ikke etnisk norske befolkningen. Det finnes mange (ikke etnisk norske) foreldre som tar med seg døtrene sine til hjemlandet for å gifte dem bort, eller tvinger sønnene sine til å hente en jente fra hjemlandet. Ekteskapet for dem er fortsatt en nødvendighet og de har andre mål med ekteskapet. Når vi sammenligner kjærlighet og de andre målene med ekteskapet i et hierarki, står kjærlighet nederst. Det er mye sannhet i dette sitatet om sex og samliv og målet med ekteskapet, hvis vi ser på andre ikke vestlige land og deres kultur og måten de gifter seg på.
Forholdet mellom barn og foreldre har ikke vært bedre enn det har vært mellom ektefellene. Barn ble ikke oppfostret på grunn av barnets skyld eller foreldrenes tilfredsstilles, men målet med barn var å bruke dem som arbeidskraft. Dette betydde ikke at foreldre ikke var mer glad i sine barn enn nå, men livssituasjonen krevde det slik. Barnerettigheter er nytt historisk sett, barn ble ikke sett på som ett individ i mange kulturer og blir ikke sett på som ett individ fortsatt i tradisjonelle kulturer i dag. (Giddens 1999)
Fra 1600-tallet til begynnelsen av 1800-tallet har det dominert som Stone beskriver, den avgrensede, patriarkalske kjernefamilie’’ det vil si far som overhode. Far forsørget familien og mor som hjemmeværende mamma. (Anthony Giddens 1995)
Denne familietypen har blitt kalt for industrialismens modellfamilie, i industritida. Velferdsstatene i vesten har forandret den familieformen gjennom sine tilbud til både barn og kvinner. Talcott Parsons har kalt den familieformen for biologisk naturlig, at kvinners arbeidsplass er hjemmet. Kvinner og menn har biologisk forskjellige og har forskjellige anlegg, for eksempel kvinners biologiske funksjoner som graviditet, fødsel, amming og kvinner er anlagt for større emosjonell nærhet til barnet. Når menn ikke har slike biologiske funksjoner som kvinner, må han spesialisere seg på instrumentelle retning ifølge Parsons. (Ivar Frønes og Lise Kjøsrød 2006).
Personlig privatliv var ikke en mulighet før på 1800-tallet, folk bodde som sagt i storfamilien. De fra høyere klasser har hatt boliger med mange rom, og rommene har hadde direkte forbindelse og de fattiges boliger besto ofte kun av ett eller to rom. Romfordeling og privat liv har blitt mer vanlig i 1800-tallet og etter den tiden. (Giddens 1995:119) Det var ikke rart at ekteskapet virket som en nødvendighet, eller slektens videreførelse i den tiden. Folk har ikke hatt tid til hverandre, privatliv og romfordeling har ikke vært mulig i den tiden. Alle familiemedlemmene måtte jobbe hele dagen for å overleve, skillet mellom arbeidstid og fritid har vært uklart i den tiden fordi, folk var nødt til å jobbe både dag og natt.
Etter 1800-tallet har livssituasjonen og måten folk levde på blitt forandret, tilliten folk hadde til slektninger og familie medlemmer, ble byttet med tilliten til staten og det førte til en ‹lukket hemmelig kjernefamilie› den familie typen har vært grunnlagget for det vi kaller kjernefamilien i dag. Stone L. kaller den perioden etter det 1800-tallet for ‹effektivindividualisme›. Enkelt mennesket ble viktig, folk bestemte selv hvem de ville gifte seg med, og ekteskapet var ikke lenger en syndig nødvendighet, men bygget på kjærlighet. Forholdet mellom foreldre og barn ble styrket følelsesmessig og foreldre har tatt viktige avgjørelser for sine barn, for eksempel hjulpet barna med å ta utdanning.(Giddens 1995)

2011-11-11T14:28:00.000-08:00

...هه‌میشه‌‌ تۆ

به‌م هه‌وروهه‌ڵای غوربه‌تا

نیشتمانی پاییزانه‌ی چاوه‌کانت

رێگای دووری باران ئه‌بڕێ

نازانم ... نا

له‌ حسره‌تی به‌ رێژنه‌یه‌

یان هه‌ر ئه‌و دڵه‌ شێته‌یه‌

بێ سه‌برانه‌ پێ ده‌که‌نێ

...

شه‌قامی دوا دڵۆپی گریانی تۆ

به‌هه‌ورازی ئه‌وینێ دا سه‌رئه‌که‌وێ

من نازانم نازانم نا

خۆشه‌ویستی تۆ به‌هاره‌

له‌م پاییزه‌ دڵگڕانه‌ به‌دوای چیا ئه‌گه‌ڕێ

....

شێتانه‌ گه‌یشتۆته‌ پاییز به‌هاری خه‌نده‌کانی تۆ

په‌لکه‌کانی مێهره‌بانیت

به‌ وێرانه‌ی سینی منا دائه‌گه‌ڕێ

من نازانم نازانم... نا

پاییزی خه‌ونه‌کانی من سه‌رشێته‌ یان

بارانی به‌هاری تۆ

پاییزی من باوه‌ش ئه‌گرێ

....

پاییز وه‌رزی ته‌نیایی منه‌

به‌هار کانی ئاشنایی تۆ

تای په‌نجه‌ره‌ی هیوا ئه‌که‌یته‌وه‌

سروودی خۆشه‌ویستی باڵ ئه‌گرێت و ئه‌فڕێ

ئێستا من تازه‌ زانیومه‌

ده‌ریای بێ پایانی نیگات سنوور ئه‌بڕێ

بۆیه‌ ئه‌و دڵه‌ شێته‌ی من

بیانوو به‌ کۆڵانی خاکه‌لێوه‌ی

چاوه‌کانت ئه‌گرێ

Afrasyab Grami

با شێعرێکی کاک مه‌حموود شێرزاد به‌ یاد بێنمه‌وه‌/

2011-07-27T14:06:00.000-07:00

له‌ نیوان که‌رێک ماچت بکا یان ماچێک که‌رت کا کامیان؟

کەری زۆر ماچیان کردووم، نازانم چەندانە بوون هەتا ئێستا، بەڵام کەم جار بە ماچێک کەر بووم، ماچی هۆتمایل ، یاهوو، س م س، فەیسبووک و یەک دوو ماچێکی راستەقینە کە جارێکیان شێتێک لە شێتخانە بوو، دوو سێ ماچی کردم و ووتی خودا لێت ڕازی بێت، تۆیش دووعا بۆ من بکە.

هەموو کەرە ڕاستەقینەکانم خۆش ئەوێت، ئەگەر بزانن من چەندە ئەوانم خۆش ئەوێت قەت لە کەرێتی خۆیان ناکەون، بەڵام ئەوانەی کە بە ماچێک منیان کەر نەکرد حەز ناکەم لە ڕیزی کەرانیشدا بن!

Etnisk identitet hos kurdiske ungdommer i Sverige og Norge (en eksperimentell studie)

2011-07-21T10:15:00.000-07:00

Etnisk identitet hos kurdiske ungdommer i Sverige og Norge (en eksperimentell studie)

Metode

Deltakere

Datagrunnlaget for denne studien ble innsamlet i to omganger i Norge og Sverige. Til sammen deltok 74 respondenter fordelt på 34 gutter og 39 jenter. Fordelingen i Sverige og Norge ser slik ut, Sverige (M=20.3, SD=3,4) og Norge (M=19.8, SD=3,04). Deltakerne var fra 15 til 25 år (M = 19.85, SD = 3.17)....

Respondentene til denne undersøkelsen er kurdiske ungdommer fra Iran. Alle ungdommene er medlem i den kurdiske ungdomsforeningen som finnes i de fleste europeiske land, men foreningen er mest aktiv i de skandinaviske landene. Undersøkelsene har foregått i deres general forsamling i Oslo (Norge) og en fest i Karlstad (Sverige).

I Sverige deltok 41 og i Norge 39 respondenter, men på grunn av en del manglende informasjon som var viktig for undersøkelsen måtte de mangelfulle spørreskjemaene ekskluderes. Etter oppryddingen har jeg nå 37 deltakere fra Sverige og 37 fra Norge. Fem deltakere ble på grunn av manglende svar på noen viktige spørsmål ekskludert.

Materiale

I denne undesøkelsen ble det benyttet instrumentet Vancouver Index of Acculturation (VIA) Vancouver Index av akkulturasjon er et mål som vurderer respondentenes identifikasjon med den opprinnelige kulturen og den nye kulturen. Skalaen består av 20 spørsmål, hvorav 10 måler identifikasjon med den opprinnelige kulturen og 10 den nye kulturen (Appendix A). Spørreskjemaet ble oversatt til norsk og tilbake til engelsk av en engelsk språklig person for å se at oversettelsen vær rett. VIA har 9 svarkategorier, vi reduserte antallet kategorier til 4, grunnen til dette var at respondenter skulle ha vanskeligheter å velge bland 9 kategorier.

I tillegg til disse 20 spørsmålene ble ytterlige seks spørsmål addert til spørreskjema (Appendix B), hele spørreskjema bestod altså av 26 spørsmål, samt spørsmål om sosial status.

Prosedyre

Deltakerne har blitt informert om at de skulle delta i en undersøkelse som studerte etnisk identitet og i hvor stor grad kurdiske ungdommer i Sverige og Norge er integrert i det norske og svenske samfunnet. Respondentene ble informert om at de kunne trekke seg når som helst, hvis de ikke vil svare på spørsmålene. I Norge fikk jeg 15 minutter for å presentere meg selv og gjennomføre testen og dette fikk jeg gjøre i en av pausene de hadde i generalforsamlingen deres.

Det var litt annerledes i Sverige, fordi der hadde de fest og det var bedre å gjøre testen før de begynte med sitt program for kvelden. I Sverige fikk jeg 20 minutter for presentasjon og gjennomføring av undersøkelsen. Respondentene har ikke fått noe i gjengjeld av meg, det er vanlig å gi noe til deltakere i slike undersøkelser. Men jeg har lovet dem å presentere resultatet av undersøkelsen for dem, hvis de selv ønsker det.

Resultater

For å se om de kurdiske ungdommene ble bedre integrert i det norske samfunnet (VAI I), sammenlignet med i det svenske samfunnet, ble det utført en test, t(69) = -2,828, p < .006, SE = 1,516. Statistiske signifikans tyder på at kurdiske ungdommer i Norge aksepterer den nye kulturen bedre enn de kurdiske ungdommer i Sverige.

Jeg fant ingen statistisk forskjell mellom botid i Norge og Sverige, t(71) = .905.

De andre 10 spørsmålene som måler identifikasjon med den opprinnelige kulturen (VIA II) viste at det ikke finnes forskjell mellom Sverige og Norge, t(71) = .237, n.s. Det ble også utført ANOVA med VIA II som avhengig variabel og kjønn og land som ”fix factor”. Her fant jeg ingen signifikans.

Diskusjon

Denne studien hadde som mål å undersøke i hvor stor grad kurdiske ungdommer i Norge og Sverige er integrert i det norske og svenske samfunnet. Resultatene av studien viser at kurdiske ungdommer i Norge er muligens mer integrert enn kurdiske ungdommer i Sverige. Det er relevant å legge merke til at testene viser ingen signifikante forskjeller mellom ungdommenes botid i Sverige og Norge. Testene viser ingen forskjell mellom kjønnene når det gjelder ungdommenes kjønn og botid i de to landene.

Deltakernes bakgrunn og resultatenes betydning

Deltakerne i denne undersøkelsen er kurdiske ungdommer fra Iran. Disse ungdommene har en bindestrekidentitet allerede før de har kommet til Sverige eller Norge. Noen av ungdommene kaller seg for kurdisk-iranere når de presenterer seg for andre, mens andre kaller seg bare for kurdere. Det å presentere seg som kurder og ikke iraner kan ha noe å si for den tredje kulturen disse ungdommene lever i og hvordan deres etniske identitet blir i den tredje kulturen.

En av grunnene til at kurdiske ungdommer i Sverige (Karlstad), er antakelig at mindre integrert kan være at de bor veldig nær hverandre. Disse ungdommene har kommet til Sverige sammen med familiene sine og har blitt boende i Karlstad. De fleste av familiene kjenner hverandre godt og mange av dem er i slekt med hverandre. Den kurdiske kulturen har blitt forsterket blant disse ungdommene og det er den kurdiske kulturen som er gjeldende.

Ungdommene i Norge som har deltatt i denne undersøkelsen bor veldig spredt rundt Oslo området. Dette kan ha noe å si i hvor stor grad ungdommer med minoritetsbakgrunn blir integrert. Den gamle kulturen kan bli forsterket, hvis man har veldig mye kontakt med folk med samme kulturbakgrunn og mindre kontakt med majoritetsbefolkningen. Oslo er et sted hvor det bor mange forskjellige nasjonaliteter og i et slikt bosted føler man ikke seg alene.

Disse ungdommene trenger nødvendigvis ikke å ha mange svenske venner, når de har mange slektninger boende i nærheten. De kan ha klassekamerater som de kan henge med i skoletiden. Resten av fritiden og helgene kan de ha kontakt med venner som de er i slekt med og har samme kulturelle bakgrunn. På denne måten føler ungdommene seg sikrere på deres handlinger og væremåter. Det blir mindre kulturelle koder og regler som de må forholde seg til. På den andre siden føler foreldrene seg mye tryggere når de vet at sønnen eller datteren deres er hos en slektning enn at barna deres er ute i byen sammen med noen norske eller svenske klassekamerater for eksempel for å feste langt over natten.

Møtet med den norske/svenske ungdomskulturen kan være utfordrende for mange innvandrerungdom. På grunn av alkohol og blanding mellom gutter og jenter er dette noe mange innvandrere blir ekskludert fra. Igjen kommer kulturforskjellen inn i bildet, foreldrene til ungdommene kan synes den nye kulturen kan være svært utfordrende på grunn av de store forskjellene (Engebritsen og Fuglerud, 2007).

Måten mange utenlandske foreldre tenker på når det gjelder oppdragelse og grensesetting for deres barn er sannsynligvis feil, når man ser på det fra et vestlig og psykologisk perspektiv. Deltakerne til denne undersøkelsen har vært i barnealderen eller ungdomsalderen da de har kommet til Norge og sverige. De har lært seg språket til majoritet. De er enten ferdig på skolen eller er fortsatt studenter og studerer.

Det kreves enormt mye av ungdommene fra majoritetssamfunnet når de en dag kommer ut i arbeidslivet. Hvordan skal disse ungdommene klare seg i fremtiden med en liten dose av den svenske eller norske kulturen? Når de ikke er integrert til å beherske majoritetskulturen på et nivå som de kan klare seg med? Dette spørsmålet er ikke let å svare på nå og dette må videre- og framtidig forskning til for å se på disse ungdommenes fremtid i Sverige.

En annen og veldig viktig grunn (etter min mening) er at disse ungdommene har allerede en bindestrekidentitet før de har kommet til Sverige og Norge. Som påpekt er ungdommene kurdere fra Iran og de har ikke et selvstendig land som de kan kalle seg for bare kurdere. De kan godt kalle seg for kurdere, men problemet er at majoriteten eller den man presenterer seg for, spør veldig ofte hvilke Kurdistan? Man må alltid henvise seg til et av landene som kurdere er i fra. Selv om mange kurdere ikke vil kalle seg for iransk-kurder, de må presentere seg som iransk-kurdere uansett.

Ungdommene i Sverige kan ha en redsel og prøver å beskytte seg for å ha flere nasjonaliteter, dette kan bli forvirrende for disse ungdommene, når de har flere nasjonaliteter og samtidig har ikke et land som de tilhører. De kan presentere seg som iraner, men de er ikke ekte iraner og på samme måten når det gjelder å være svensker. De kan for eksempel presentere seg som svensker i Sverige, men spørsmålet er om disse ungdommene blir godtatt som svensker blant majoriteten?

De fleste av ungdommene i Norge har også kommet til Norge sammen med foreldrene sine og de har vært nesten i samme aldersgruppe som ungdommene i Sverige. Det er ingen signifikant forskjeller mellom deres alder og botid, dette vil si at alder og botid har ikke noe å si for deres integritet. Forskjellen mellom ungdommenes integritet i Norge og Sverige kan ha andre grunner enn alder og botid.

Det er store forskjeller i Sverige og Norge når det gjelder ungdommer og arbeidsliv, ungdommer her i Norge har mulighet til å ha en deltidsjobb allerede fra de er 16 år. De kan tjene sine penger og i tillegg kan de finne seg arbeidskollegaer som de kan ha god kontakt med både på arbeidstiden og utenom arbeidstiden. Det å ha en jobb er en veldig viktig faktor for utvikling av den personlige identiteten, for å føle seg som en del av majoriteten og ha kontakt med dem. Istedenfor å gå direkte hjem fra skolen, kan disse ungdommene gå på jobb og jobbe noen timer, og det er der de kan ha kontakt med majoriteten.

Ungdommene går selvfølgelig på svensk skole og det er det svenske språket som er gjeldende, men skole og arbeidsplass er to forskjellige arenaer. Det å ha en jobb forsterker selvfølelsen og man bygger en personlig identitet som kan være et godt middel til å utvikle den etniske identiteten og bli integrert i majoritetssamfunnet. Deltakelse i majoritetskulturen er viktig for å bli en del av den, hvis ungdommene ikke ser for eksempel svenske filmer hvordan kan de like svenske filmer? Ungdommene kan ikke tenke seg å være gift med en svensk gutt/jente hvis de ikke har vært kjæreste med en svensk gutt/jente. Det er ikke lett å like noe før man har prøvd det på en eller annen måte. Hvis ungdommene er lukket i sin egen kultur blir minoritetskulturen gjeldende og integrasjonen blir sviktet.

Ifølge Hansen (2007) kan innvandrerungdom fra små plasser ofte møte et samfunn med få innvandrere og kan da oppleve en form for ensomhet. Storbyungdommene har ikke de samme problemene, her er det som sagt større nettverk av både venner og slektninger med samme bakgrunn.

Det at ungdommene i Norge er mer integrert i det norske samfunnet enn ungdommene i Sverige betyr ikke at ungdommene i Norge føler seg mindre kurdisk enn ungdommene i Sverige. Undersøkelsen viser at det er ingen signifikant forskjeller mellom ungdommer i Norge og sverige når det gjelder deres tilhørighet til den kurdiske kulturen.

Blom (2010) hevder at årsaken til segregasjon kan være den “kulturelle avstanden”. Begrepet segregasjon betyr (fra eng., av lat. segregare 'skille ut') det å holde ulike befolkningsgrupper i et land eller et område atskilt, særlig hvite og fargede (ordbok, 2011). Hvis den “kulturelle avstanden” fra majoritetssamfunnet er stor, får innvandrere større behov for å flytte i nærheten av hverandre for å bevare sin identitet og egenart enn hvis den “kulturelle avstanden” er minimal. Sammenlignet med vestlige innvandrere viser ikke vestlige innvandrere større tegn til segregasjon.

En av årsakene til at kurdiske ungdommer i Sverige føler seg mindre integrert enn kurdiske ungdommer i Norge kan være at disse ungdommene som har deltatt i undersøkelsen bor bare i Karlstad (en by med 58 544 innbyggere i 2005). Som påpekt har ungdommene som har deltatt i undersøkelsen i Norge bor i Oslo området og dette kan ha noe å si hvordan om innvandrer ungdommer føler seg, når de bor i en stor by med mange forskjellige nasjonaliteter og hvor de bor i en ikke stor by med mange innbyggere fra samme nasjonalitet.

Videre hevder Blom at denne formen for segregasjon fører til isolasjon fra majoritetssamfunnet, økt fattigdomsproblemer blant innvandrere, kriminalitet og gjengdannelser. De positive aspektene i denne utviklingen, kan være at innvandrere kan føle en tilhørighet, kun ha kort vei til hjelp i forholdet fremmede omgivelser, og igjen aspekter som opprettholdning av egen etnisk kultur, språk, normer regler osv.

Innvandrerungdom fra små plasser kan ofte møte et samfunn med få innvandrere og kan da oppleve en form for ensomhet. Storbyungdommene har ikke de samme problemene, her er det som sagt større nettverk av både venner og slektninger med samme bakgrunn (Hansen, 2007).

Innvandrerungdommer som bor i store byer har mindre problemer enn innvandrerungdommer som bor i små byer. Tilgjengeligheten på flere nasjonaliteter og folk fra samme land er mer i en stor by enn i en liten by (Hansen, 2007). Innvandrerungdommer som bor i store byer kan ha kontakt med både folk med samme nasjonalitet og andre som har en annen nasjonalitet. Men det motsatte kan skje med innvandrerungdommer som bor i en liten by hvor ungdommene ikke får kontakt med andre folk som har en annen nasjonalitet enn majoriteten.

Ifølge Phinney gjennomgår barn/ungdommer med etnisk minoritetsbakgrunn de samme identitetsutviklingens prosesser som for eksempel norske ungdommer gjør, men det som skiller innvandrerungdommer er at de har i tillegg til den personlige identiteten en etnisk identitet. kris-kulturelle koder og tydelige kontraster i mellom majoritetskulturen og minoritetskulturen kan noen ganger bli belastende for innvandrerungdommer for å befinne seg selv mellom de to forskjellige kulturene.

Bourhis et al.(1997) hevder at folk som har to eller flere identiteter hver av identitetene er enten sikker og sterk eller lite utviklet og svake. Det store spørsmålet her er hvorfor kurdiske ungdommer i Sverige (Karlstad) føler seg mindre svensk enn kurdiske ungdommer i Norge (Oslo) føler seg norsk? Hvorfor kurdiske ungdommer i Karlstad har en svak svensk identitet og kurdiske ungdommer i Oslo området har sterkere norsk identitet?

Man kunne ha sammenlignet kurdiske ungdommer med en annen nasjonalitet i Norge og Sverige for å se i hvor stor grad kurdiske ungdommer er integrert og bevisste på sin etniske identitet og i hvor stor grad er de integrert i det landet de bor i.

Deltakerne til denne undersøkelsen har hatt som sagt en bindestrekidentitet allerede før de har flyttet til Sverige og Norge. Man vet ikke i hvor stor grad dette har noe å si for ungdommenes identitetsutvikling og identitetsfølelse. Det hadde vært mye enklere å få et realistisk bilde av ungdommenes etniske identitet og i hvor stor grad de er integrert, hvis man kunne ha sammenlignet disse ungdommenes integritetsgrad og etnisk identitet med ungdommer som ikke hadde en bindestrekidentitet.

En annen svakhet med denne undersøkelsen er at ungdommenes bosted (by) er ikke like store. Det er sannsynlig at resultatene kunne ha blitt annerledes, hvis jeg hadde valgt kurdiske ungdommer som bor i Stockholm isteden for Karlstad. Resultatet til denne undersøkelsen kan ikke gjelde alle kurdiske ungdommer i Norge og Sverige, fordi det finnes kurdere i mange forskjellige byer i begge landene. Identitet og etnisk identitet som hovedfokus i dette prosjektet, er to kompliserte begreper som trenger dypere og større forskning. Som nevnt innledningsvis og i diskusjonen, identitet og etnisk identitet blir formet og påvirket av mange faktorer, som kjønn, nasjonalitet, yrke, sosial bakgrunn, alder, utdannelse, religion og mange andre faktorer. Det er sannsynlig at i en slik krevende prosess som etnisk identitet finnes det noen unntak, som hvorfor kurdiske ungdommer i Sverige er mindre integrert enn kurdiske ungdommer i Norge?

Konklusjon

Etnisk identitet er et aktuelt fenomen blant både psykologer, sosiologer og sosialantropologer, og dette kommer til å bli enda mer aktuelt hvis innvandringen fortsetter på den måten som den har gjort i de siste årene. I dette prosjektet har tema vært etnisk identitet blant kurdiske ungdommer i Norge og Sverige. Resultatene viser at kurdiske ungdommer i Norge er mer integrert enn kurdiske ungdommer i Sverige, uten at det blir vist signifikant forskjeller mellom deres tilhørighet av den kurdiske kulturen. Det har blitt nevnt flere grunner som muligens har forårsaket denne forskjellen, men for å få et bedre svar på denne problemstillingen må videre og større forskning til på ungdommer som har allerede en bindestekidentitet før de har flyttet til et annet land.

Referanse

Berry, J. W. (1974). Psychological aspects of cultural pluralism: Unity and identity

reconsidered. Topics in cultural learning 2,17-22.

Berry, J. W. (1997). Handbook of cross-cultural psychology. Boston: Allyn and Bacon.

Berulfsen, B., & Gundersen, D. (2003). Fremmedord for alle. Oslo: Kunnskapsforl.

Blom, S. (2010). Holdninger til innvandrere og innvandring 2010. Rapporter 56/2010

Svein.

Bourhis, R. Y., Moise, L.C., Perreault. S., & Senecal, S (1997). Towards an interactive

acculturation model: A social psychologycal approach. Internatinal journal of

psychology, 32, 369-386.

Brante, T., Korsnes, O., & Andersen, H. (1997). Sosiologisk leksikon. Oslo: Universitetsforl.

Breakwell (Ed.), social psychology of identity and self-consept 147-185.

Eriksen, T. H. (1997). Flerkulturell forståelse. [Oslo]: Tano Aschehoug 34-50.

Gad, C. J. (1971). Code of Hammeruabi. In W. E. preece (ED.), Encyclopaedia britannica 41-

43.

Gardiner, H. W., & Kosmitzki, C. (2008). Lives across cultures: cross-cultural human

development. Boston: Pearson.

Helland, H., & Øia, T. (2000). Forebyggende ungdomsarbeid. Bergen: Fagbokforl.

http://www.nob-

ordbok.uio.no/perl/ordbok.cgi?OPP=segregasjon&bokmaal=+&ordbok=bokmaal.

(leksikon, s. n. (2011). http://www.snl.no/globalisering1). ordbok.

Liebkind, K. (1992). Ethnic identity: Challenging the boundaries of social psychology. In G.

Nielsen, F. S. (2000). "Hva er identitet?". Institut for antropologi, Københavns Universitet,

2000.

Phinney, J. S. (1996). When we talk about american ethnic groups, what do we mean?

American Psychologist, 51, 918-927.

Phinney, J. S. (2001). Ethnic Identity, Immigration, and Well-Being: An Interactional ...

Rickard, M. (1994). Liberalism, multiculturalism, and minority protection. Social Theory and

practice 20,143-170.

Rudmin, F. W. (2006). Debate in science: The case of acculturation

AnthroGlobe Journal, 2-4.

Rudmin, F. W. (2003). Critical history of the acculturation psychology of assimilation,

separation, integration and marginalization 3-12.

Voksenopplæringsinsstituttet, V. (2011). etnisk identitet.

http://www.statvoks.no/konsept/Konsept-kultur/etniskid1.htm.

Tetzchner, S. v. (2001). Utviklingspsykologi: barne- og ungdomsalderen. Oslo: Gyldendal

akademisk.

Øia, T., & Vestel, V. (2007). Møter i det flerkulturelle (Vol. 21/2007). Oslo: Norsk institutt

for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Appendix A

1. Jeg pleier å delta i mine kurdiske kulturelle aktiviteter